SEKSUELLE OVERGREP MOT BARN

Med seksuelle overgrep mot barn mener vi her:

Denne definisjonen tar utgangspunktet i relasjonen mellom barn og voksne, men seksuelle overgrep kan også forekomme mellom jevnaldrende barn/ unge og mellom yngre og eldre barn. Siden flere voksne overgripere starter sin karriere i ung alder, er det også viktig å inkludere seksuell aktivitet mellom barn og voksne hvor det er snakk om press, luring, trusler og bruk av vold (Seksuelle overgrep mot barn, en veileder for hjelpeapparatet, Utgitt av Sosial- og helsedirektoratet i samarbeid med Barne- og familiedepartementet 2003).

Tiltak ved seksuelle overgrep mot barn vil i de fleste tilfelle kreve et samarbeid mellom flere instanser, slik som barnevern, politi og spesialisthelsetjenesten. En overordnet målsetting både i den akutte fasen og ved videre tiltak vil være å sikre barnet beskyttelse mot nye overgrep. Barnevernstjenesten vil ha en sentral rolle, sammen med eventuelt politiet. I mange kommuner er det i dag etablert tverrfaglige konsultasjonsteam, som både skal bistå ved framgangsmåte og koordinering ved avdekking og videre hjelpetiltak. Det er en forutsetning at det lokale kriseteam koordinerer sin innsats i forhold til konsultasjonsteam, barnevernstjeneste, politi og andre hjelpeinstanser. For en gjennomgang av ulike etaters rolle i forhold til seksuelle overgrep mot barn, se Seksuelle overgrep mot barn, veileder for hjelpeapparatet.

I Bergen og Hamar er det opprettet Barnehus der alle tiltak vedrørende avhør, undersøkelse og planlegging av hjelpetiltak er samlet under samme tak. Barnehusene er organisert under Justisdepartementet og har tilknyttet både jurister, psykologer og barnevernsfaglig og medisinsk personell. De tar også imot henvendelser om rådgiving til andre etater og privatpersoner.

1. Mobiliseringsfasen

Mål: Å få vite om og sikre kontakt med de som trenger psykososial oppfølging etter seksuelle overgrep mot et barn.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for å tilby offer, pårørende, gjerningsmann og dennes pårørende kontakt med kriseteam, eventuell egne oppfølgingstiltak innen for eksempel spesialisthelsetjenesten.

Varsling:

Målgrupper for oppfølging:

2. Akuttfasen

Mål: Dempe akuttreaksjonen og begrense opplevelse av kontrolltap ved å redusere stress. Ved seksuelle overgrep innen familien vil hele familiesystemet være i en krise, og foreldrene (der de ikke har stått for overgrepet) vil trenge støtte og bistand for å ivareta omsorgen og støtten for barnet. Også overgripers familie vil komme i en krise og vil ha behov for informasjon, støtte og veiledning. Der både offer og overgriper er medlemmer i samme familie (foreksempel ved overgrep fra søsken), vil det være særlig behov for støtte, råd og veiledning.

Virkemidler: Sørge for emosjonell førstehjelp gjennom omsorg, informasjon om saksgang, prosedyre, reaksjoner og håndtering av reaksjoner. Sørge for å gi oversikt gjennom å samle inn informasjon fra ulike etater involvert, koordinere hjelpeinnsatsen og skjerme og skape ro.

Koordinering og ansvarsfordeling:

Arbeidsform:

Tiltak for barnet:

Informasjon om hva som skjer og hva som skal skje videre, med hensyn til avhør, undersøkelse av barnet og med overgriper (i de fleste tilfeller er det naturlig at dette ivaretas av barneverntjeneste, barnehus). For konkrete råd om informasjon og samtaler med barn, se artikkelsamlingen Samtaler med små barn i saker etter barneloven, utgitt av barne- og likestillingsdepartementet.

Tiltak for pårørende:

Tiltak for skole/ barnehage:

Tidsrammer og overføring til videre oppfølging:

3. Den videre oppfølgingen

Mål: Gi offer for overgrep og dennes omsorgspersoner (og evt. overgriper og overgripers familie) psykososial hjelp og støtte over tid som de trenger, for gradvis å gjenoppta en normal hverdag. Bidra til å normalisere tanker, følelser og reaksjoner som en viktig del av bearbeidelsen. Søke å hindre at den traumatiske opplevelsen får befeste seg som fysisk eller psykisk sykdom, eller føre til vansker for de berørte som vanskeliggjør deltakelse i arbeidsliv, skolegang, eller sosialt liv.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for regelmessig kontakt med de berørte og ved sammen med dem å fortløpende vurdere behov for tiltak, videre undersøkelser og eventuelt gi nødvendig hjelp og støtte. Kontakt og tilbud om hjelp bør være der det første året etter overgrepet og for noen berørte kanskje enda lengre.

Koordinering og ansvarsfordeling:

Arbeidsform:

Tiltak for barnet:

Støttesamtaler med fokus på å forklare reaksjoner og hjelp til å takle reaksjoner. Aktuelle tema kan være: Plassering av skyld og ansvar, vansker med å stole på andre, ivaretakelse av egen integritet og sikkerhet, forholdet til familien, og forhold til venner og jevnaldrende, seksualitet og nære forhold.

Tiltak for familiene:

Tiltak i lokalsamfunnet:

I små lokalsamfunn kan overgrep vekke sterke reaksjoner i befolkningen og det kan oppstå sterke reaksjoner mot overgriper og overgripers familie. Dette kan danne fronter på offer og overgripers side som kan splitte hele lokalsamfunnet. Det er viktig at kommunen har en aktiv holdning til informasjon med fokus på hvordan lokalsamfunnet sammen kan hjelpe alle parter videre, uten at dette går på bekostning av konfidensialitet og ivaretakelse av taushetsplikt. Det samme kan være tilfelle for foreldrene på skolen ved overgrep mellom skoleelever.

Varighet av tiltak:

Kontakten med offer, offerets familie og overgripers familie bør ofte vare gjennom det første året etter avdekking av overgrepet. Et viktig kriterium for avslutning av kontakt er at de berørte opplever at de kan ta del i dagligliv og fritid uten at reaksjonene etter overgrepet hemmer deres deltakelse og livsutfoldelse.