KRYBBEDØD – PLUTSELIG BARNEDØD – DØDFØDSLER

Dette omhandler støtte og hjelp for dem som opplever å miste barn plutselig og uventet, enten barnet har fått leve en stund, døde ved fødselen eller døde i svangerskapet.

Anbefalingene for oppfølging etter krybbedød1, plutselig barnedød og dødfødsler er til dels basert på ”Krybbedødspermen”, et verktøy for helsepersonell som tar imot eller følger opp familier etter barnedødsfall. Krybbedødspermen er utarbeidet avLandsforeningen uventet barnedød2 som gjennom mange år har utført et omfattende og viktig arbeid for å bedre psykososial oppfølging etter krybbedød, og i de senere år også plutselig barnedød og dødfødsler. Følgende rutiner for psykososial oppfølging bør selvsagt også gjelde de tilfellene der eldre barn dør plutselig.

1. Mobliseringsfasen

Mål: Få oversikt over og kontakt med foreldre, søsken, evt. andre nære pårørende som trenger psykososial oppfølging etter et barnedødsfall, for å igangsette adekvat psykososial bistand så snart som mulig. Samordne de som skal være ansvarlige for hjelpen som ytes.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom skriftlige rutiner som er klare i forhold til varsling og henvisning, samt målgruppe for hjelpetiltak og kriterier for oppfølging av etterlatte ved barnedødsfall. Ved disse dødsfallene startes psykososial oppfølging i 2. linjeapparatet (sykehus), men ”overføres” ofte til primærhelsetjenesten i kommunene.

Varsling:

Ved krybbedød og andre plutselige barnedødsfall hjemme skjer varsling gjennom at foreldre eller de som finner barnet selv, varsler nødsentral ved sykehus, evt. lege, politi eller andre. Alle slike dødsfall bør bli registrert og mottatt på barneavdelinger ved landets sykehus, sammen med foreldre og eventuelle søsken. Ved dødfødsler vil foreldrene være på sykehuset, slik at behovet for å settes i kontakt med hjelpeapparatet er ivaretatt.

Målgruppe og kriterier for oppfølging:

2. Akuttfasen

I Helsetilsynets rundskriv nr. IK-22/92 pålegges sykehus å utarbeide rutiner for ”adekvat utredning av dødsårsak og for informasjon og oppfølging av de pårørende”. Men dersom geografiske avstander vanskeliggjør oppfølging fra sykehuset, har sykehuset ansvar for å sikre at familien blir fulgt opp av andre helseinstitusjoner som helsesøster, primærlege eller gjennom kommunens Kriseteam.

Mål: Roe ned og begrense opplevelse av kontrolltap ved å redusere stress, gjøre akuttreaksjoner mulige å kontrollere og reetablere en viss orden og struktur, slik at etterlatte foreldre og søsken på sikt kan gjenvinne og gjenoppta tidligere funksjoner.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for emosjonell førstehjelp og ivaretakelse, informasjon og rådgivning, ritualer, mobilisering av sosial nettverksstøtte og eventuelt organisering av praktisk hjelp. Medisinske undersøkelser av barnet inngår som en del av den rutinemessige innleggelsen og er i ettertid svært viktige for den psykososiale ivaretakelsen av de etterlatte.

Koordinering og ansvarsfordeling:

Arbeidsform:

Tiltak – Ivaretakelse av foreldre og søsken på sykehuset3:

Tidsrammer og overføring til videre oppfølging:

3. Den videre oppfølgingen

Mål: Gi etterlatte psykososial hjelp og støtte over tid som individet/familien, evt. andre berørte, trenger for gradvis å gjenoppta en normal hverdag. Bidra til å normalisere de etterlattes tanker, følelser og reaksjoner som en viktig del av sorgbearbeidelsen. Søke å hindre at den traumatiske opplevelsen får befeste seg som fysisk eller psykisk sykdom, eller gi unødvendig lidelse som vanskeliggjør deltakelse i arbeidsliv, skolegang eller sosialt liv.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for regelmessig kontakt med nære etterlatte, og, sammen med dem, fortløpende vurdere behov for tiltak, videre undersøkelser og eventuelt gi nødvendig hjelp og støtte. Kontakt og tilbud om hjelp bør være der det første året etter barnedødsfallet og for noen, kanskje enda lengre.

Koordinering og ansvarsfordeling:

Arbeidsform:

Tiltak (forslag):

Tiltak for innsatspersonell/hjelpere:

I enkeltsaker er det vanligvis ikke nødvendig med oppfølging av innsatspersonell ved barnedødsfall, men det er viktig med regelmessig gjennomgang omkring hvordan hjelpetiltakene fungerer. (I tilfeller der Kriseteamet blir særskilt berørt – se ”Tiltak for hjelpere” under Transportulykker.)

Tidsrammer:

Fotnoter:

  1. Definisjonen av krybbedød – Sudden Infant Death Syndrome (SIDS) som anvendes i Norge er følgende: ”Plutselig død i spedbarnsalder som er uforklarlig etter gjennomgang av sykehistorien, undersøkelse av omstendighetene ved dødsfallet og obduksjonen” (Rognum & Willinger, 1995). Med dødfødsler mener vi barn som dør mellom 20 og 40 uke i svangerskapet. Med barnedød tenker vi på barn opp til 18 år som dør av ulike årsaker. [?]
     
  2. Krybbedødspermen ble utarbeidet første gang i 1991, og totalrevidert pr. januar 2004. Landsforeningens medisinske fagråd som kvalitetssikrer foreningens forebyggende arbeid står samlet som forfatter av Krybbedødspermen, mens fagsjef Trine G. Kalstad er medforfatter og redaktør. [?]
     
  3. For ytterligere detaljer – Se sykehusets Krybbedødsperm. [?]