BARN OG UNGE

Barn og unges reaksjoner og behov i en krisesituasjon vil være avhengig av flere forhold: Alders- og utviklingsnivå vil spille en stor rolle, likeens familie- og omsorgssituasjon. En trygg familiesituasjon, med åpen kommunikasjon mellom familiemedlemmene og voksne som har fokus på barnet eller den unge, vil kunne forebygge psykososiale senskader for alle familiemedlemmene. En familie med kommunikasjonsproblemer og vansker med samspillet, vil være ekstra utsatt i en krisesituasjon.

Barnets og den unges egne ressurser, som evner og sosiale ferdigheter, vil også spille en rolle. Barn som fungerer godt på flere arenaer, vil ha bedre beskyttelse og ha tilgang til flere kilder for sosial støtte enn barn som mangler slike ferdigheter. Som for voksne spiller, også tidligere erfaringer og belastninger en rolle. Undersøkelser tyder også på at gutter og jenter takler belastninger ulikt og kan ha ulik tilgang på støtte. Jenter søker oftere støtte hos andre, og de mestrer bedre gjennom å snakke om det som har hendt, enn guttene (selv om det selvfølgelig er store variasjoner innen gruppen av jenter og gutter).

1. Trekk ved barns utvikling og reaksjoner på ulike alderstrinn

Førskolebarn

Små barn tenker og oppfatter kvalitativt annerledes enn større barn og voksne. De tenker og bruker språket konkret og mestrer ikke begreper som for alltid, evig og død. Informasjon og kommunikasjon må tilrettelegges i forhold til dette, slik at ordene man bruker blir forståelige. For eksempel kan bruken av uttrykket ”sovne inn” om døden, oppfattes helt konkret av førskolebarn og føre til fantasier om at barnet selv kan dø når det sovner. Informasjon om at ”mor er reist til himmelen”, kan føre til bekymringer om mor kan bli påkjørt av flyene eller fryse veldig der oppe i luften.

Barn er opptatt av de konkrete sidene ved tilværelsen, og reaksjoner vil ofte komme i de situasjoner som innebærer endringer i faste rutiner, som morgenstell, henting og bringing til barnehagen, måltider og legging. Små barn reagerer i korte perioder og kan kjenne på savn og sorg i det ene øyeblikket og leke og ha det fint det neste. Dette medfører av og til at barnets reaksjoner blir undervurdert, og at man tenker at små barns reaksjoner er mindre alvorlige og går lettere over enn voksnes. Det er lite som tyder på at dette er riktig, snarere ser det ut til at bearbeiding av belastende hendelser er en langvarig prosess som foregår gjennom hele oppveksten. Etter hvert som barna blir eldre, tenker de og forstår hendelsen på stadig nye måter. Det er viktig å legge til rette for dette ved å være åpen og lydhør for å snakke om vonde hendelser, og gi informasjon om hendelsen på nytt og på nytt etter hvert som barnet blir eldre.

For råd til foreldre med barn i sorg, se www.krisepsyk.no /temasider/ sorg.

Vanlige reaksjoner i denne aldersgruppen kan være:

For en beskrivelse av reaksjoner når små barn utsettes for seksuelle overgrep – se veilederen for overgrepsmottak. For utdyping av skademekanismer når små barn utsettes for vold og overgrep, se www.krisepsyk.no/komplekse traumer. For overgrep som trussel mot mors og fars omsorg, sewww.krisepsyk.no/voldsprosjektet, bulletenger.

Reaksjonene kan vare ved i lang tid etter hendelsen, og det kan være betydelig usikkerhet blant omsorgspersonene om når de kan forvente en normalisering. Her er det ingen klare retningslinjer. Støtte og rådgiving til omsorgspersoner med hensyn til både å gi barnet tid og å stimulere til ny selvstendighet i takt med at barnet blir tryggere er viktig.

Barn i aldersgruppen 7-12 år

Skolebarn vil forstå mer av det som har skjedd og av konsekvensene av dette, de har lettere for å forstå abstrakte begreper som ”død” og ”for alltid”, og fordi de har større ordforråd, vil de ha lettere for å snakke om det som har skjedd og om sine reaksjoner på hendelsen. Samtidig vil økt evne til å forstå rekkevidden av det som har skjedd, også gjøre dem mer utsatte for angst og bekymringer og for skyldfølelse, enten fordi de kan tro at de har vært direkte eller indirekte medansvarlig i det som har skjedd, eller fordi de ikke synes de oppførte seg slik de skulle mot personer som er blitt rammet.

Barn i denne aldersgruppen kan lett forstrekke seg og forsøke å usynliggjøre seg selv, slik at en lett glemmer at de har sine egne reaksjoner på det som har skjedd. De fleste barn vil være svært sensitive overfor reaksjoner hos de voksne og opptatt av å ikke gjøre deres situasjon vanskeligere. Noen vil forsøke å virke ekstra glade og fornøyde for ikke å vekke bekymring. Andre kan få sterk skyldfølelse over å ha det fint eller ved å delta i lystbetonte aktiviteter.

Dette er temaer det er viktig å fokusere på, både når en gir foreldre råd, og når en snakker med barna. Som de små barna, er også større barn opptatt av hva som vil skje i hverdagen deres, og om det som har skjedd vil føre til store forandringer.

Vanlige reaksjoner i denne aldersgruppen kan være:

Barn i denne aldersgruppen kan ha god nytte av å delta i gruppesamtaler og gruppeaktiviteter med fokus på det som har skjedd og på hva som kan lindre vonde tanker og følelser. For en gjennomgang av metoder som kan benyttes i slike grupper se Straume, 1999 og Smith et al., 1999.

For en beskrivelse av reaksjoner når barn i denne aldersgruppen utsettes for seksuelle overgrep, se Overgrepsmottak, veileder for helsetjenesten,Helsedirektoratet. For en utdyping av skademekanismer når små barn utsettes for vold og overgrep, se www.krisepsyk.no/komplekse traumer. For overgrep som trussel mot mors og fars omsorg, se www.krisepsyk.no/voldsprosjektet, bulletenger.

Ungdom og unge voksne (13-20 års alder)

Det er stor forskjell på en 13 åring og en 20 åring. Utviklingsspennet i denne aldersgruppen er stort, og forskjellene mellom unge mennesker på samme alderstrinn er også store.

13-16 åringene går gjennom store kroppslige forandringer, er opptatt av egen utvikling og av å være mest mulig lik de andre på samme alder. De vil gjerne være selvstendige og klare seg selv, men er fremdeles avhengige av de voksne. Måten de tenker og løser intellektuelle problemer på, er ofte på høyden med de voksnes, mens evnen til å tolerere og ha kontroll over følelsesmessig ubehag kan være dårligere enn den var få år tidligere.

15-18 åringene kan være dårligere til å planlegge fremover, til å forutse risiko og i opposisjon til autoriteter. Kombinasjonen av en voksen måte å tenke på og ukontrollerbare følelser, kan gjøre traumatiske hendelser ekstra vanskelig å takle. Forventningen om å være voksen og selvstendig, kolliderer med sterke følelser, og gjør det umulig å fremstå som den man ønsker å være. Noen velger å takle konflikten med å distansere seg mest mulig fra det som har hendt. De vil ikke bli minnet om hendelsen, de ønsker ikke å snakke om det som har skjedd og de unngår å oppsøke situasjoner eller personer som minner dem om hendelsen. Unge mennesker er den gruppen som i minst mulig grad oppsøker og ønsker å ta imot hjelp etter kriser og katastrofer.

Mange unge blir gående alene med reaksjonene sine og tror at de er unormale. De søker gjerne til jevnaldrende, men dette trenger ikke bety at de snakker med venner om hvordan de har det. Ofte må det en ytre styring og organisering til, for eksempel i form av gruppesamtaler, for å få unge mennesker til å dele tankene og reaksjonene sine med hverandre. Når det skjer, betyr det ofte stor lettelse for den unge, som oppdager at skremmende tanker og følelser deles av flere og faktisk er vanlige.

I likhet med yngre barn, kan unge forsøke å gjøre seg usynlige etter en krise. Mange prøver å være så selvstendige som mulig, for å være minst mulig til bry for de voksne. En god del tror at de voksne som er involverte i krisen, har det verre enn dem selv og kan forsøke å skåne de voksne gjennom å ikke vise hvordan de selv har det. Dagens samfunn stiller store krav til mestring og unge mennesker skal så snart som mulig gjenoppta skolearbeid, yte som tidligere og fungere i fritidsaktiviteter på samme måte som før. Behov for å sette ned tempoet, kan fort bli møtt med mistenksomhet og tolket som forsøk på å sluntre unna.

Unge som opplever kritiske hendelser, kan oppleve at troen på fremtiden og forventningen om et godt liv blir rokket ved. Dette kan føre til at de mister motivasjonen for skolearbeid og for å planlegge fremtiden. Noen forsøker også å døyve emosjonelt ubehag ved hjelp av rusmidler. Å oppleve en krise eller katastrofe øker risikoen for å starte opp et misbruk. Samtidig er det viktig å huske at mange unge mennesker opplever stor personlig vekst og modning når de går i gjennom traumatiske hendelser. Mange ungdomsgrupper viser stor evne til å støtte hverandre og gjennomfører spontant lindrende ritualer og etablerer møtepunkter som bidrar til å hjelpe hverandre gjennom krisen.

For en mer detaljert gjennomgang, se Bugge, K. (1997) og Bugge, Schrader, & E. Grelland (2004) sitt hefte om ”Ungdom og sorg”.

Eksempel på reaksjoner i denne aldersgruppen:

For en mer detaljert beskrivelse av reaksjoner når barn i denne aldersgruppen utsettes for seksuelle overgrep, se Overgrepsmottak, veileder for helsetjenesten,Helsedirektoratet. For en utdyping av skademekanismer når barn utsettes for vold og overgrep, se www.krisepsyk.no/komplekse traumer. For overgrep som trussel mot mors og fars omsorg, se www.krisepsyk.no/voldsprosjektet, bulletenger.

2. Reagerer jenter og gutter forskjellig?

Selv om det er store individuelle forskjeller, ser det ut til at gutter og jenter reagerer ulikt på kriser og katastrofer. Det kan synes som om jenter, i større grad enn gutter, reagerer med engstelse, tristhet og gråt, gutter reagerer med aggresjon og uro. Det ser også ut til at jenter lettere oppsøker hjelp og forteller om hvordan de har det. Dette medfører også i en del situasjoner at jenter får mer støtte og positiv oppmerksomhet i en krisesituasjon enn det gutter får. Det er lettere å få sympati for den triste jenta enn den sinte gutten.

Flere jenter seg også ut til å takle belastninger ved å sette ord på det de opplever, mens gutter i større grad takler belastninger gjennom handling og ved å være i aktivitet. Dette kan medføre at gutter i mindre grad finner seg til rette med å samtale om hvordan de har det og lettere faller ut av støttetiltak som baserer seg på samtaler. I stedet ser det ut til at mange gutter finner seg bedre til rette med fokus på aktiviteter og samtaler som handler om hva de kan gjøre fremfor hva de føler.

3. Konsekvenser for læreevne og skolesituasjon

Belastninger medfører nedsatt konsentrasjon og hukommelse, og gjør det vanskeligere å følge med i timen og å lære nye ting. For barn og unge som er plaget av påtrengende tanker og sanseinntrykk, kan dette gjøre det ekstra vanskelig i timer som krever at de lytter og følger med. Noen forteller at tankene og bildene særlig kommer i situasjoner hvor de må gjøre ting på egenhånd, og det er stille i klassen. Nyere undersøkelser har vist at unge som utsettes for en katastrofe, kan få markert nedsatt skoleprestasjoner i lang tid etter hendelsen. Nedsatt frustrasjonstoleranse kan også medføre konflikter med jevnaldrende i friminutter og i felles aktiviteter.

Økt tretthet, nedsatt energi og motivasjon rammer både barn og voksne etter en traumatisk hendelse. Det er ofte generell aksept for at voksne kan trenge å redusere arbeidsinnsatsen i en periode, dette kan også barn og unge ha behov for. Samtidig kan det være viktig å fortsette å gå på skolen for å være en del av det sosiale fellesskapet, som skolen utgjør for de aller fleste. Mange av aktivitetene på skolen er også en kilde til glede og mestring, som det er viktig å holde på i en vanskelig periode. Da er det viktig å forsøke å legge forholdene til rette slik at den enkelte kan delta, uten nødvendigvis å forvente full innsats.

En del barn og unge bruker mye energi på å klare å følge med i skolearbeidet. Det kan føre til at de blir svært slitne og kan trenge lang tid på å hente seg inn igjen. Å være observant på dette, og også gi barn og unge råd om hvordan de kan økonomisere med kreftene, er viktig forebygging. Noen kan slite så mye med konsentrasjonen at de kan trenge fritak eller utsettelse på lekser eller prøver/eksamener. Å bli møtt med mistro om unnasluntring, øker belastningen ved traumet ytterligere. Barn og unge med allerede lav motivasjon for skolearbeid, kan være ekstra utsatt for vansker i skolesituasjonen i etterkant. Disse vil kunne ha ekstra behov for tilpasninger/justeringer med hensyn til skolearbeidet for en periode.

Se www.krisepsyk.no for en mer detaljer gjennomgang.

4. Prinsipper for støtte til barn og unge som har opplevd kriser og katastrofer

Dette er prinsipper som kan følges, både av foreldre og av fagfolk i kontakten med barn som opplever sorg, kriser og katastrofer:

En mer detaljert gjennomgang finnes på Sorg hos barn.

5. Når er det behov for profesjonell hjelp?

Ved kartlegging av barns symptomer og vurdering av om de har behov for hjelp i spesialist- helsetjenesten, er det alltid viktig å lytte til foreldrenes vurderinger av barnets tilstand. Jo yngre barnet er, jo mer generelle vil symptomene være, og desto vanskeligere vil det være å få disse frem i samtale eller ved observasjon. Førskolebarn viser ofte at de har det vanskelig gjennom generell mistrivsel, ved klenging på de voksne, angst, søvnvansker, spiseproblemer, raserianfall og gjennom en generell tilbakegang i utvikling. Foreldre eller andre som står barnet nær, vil være de nærmeste til å vurdere en slik endring. Kriteriene vil være om barnet har sluttet å mestre ting det mestret før hendelsen som å kle på seg, gå på toalettet og om barnet ser ut til å ha mindre glede av aktiviteter det satte pris på tidligere (f.eks. lek, være sammen med venner og delta i fritidsaktiviteter). Dette vil også være reaksjoner som er viktige å vurdere hos eldre barn. For barn over ti år og unge mennesker kan man, med tilpasning for språk og formuleringer, benytte de samme spørsmålene som er skissert under Kartlegging. Det er særlig grunn til å vurdere behov for oppfølging og videre henvisning for barn som har vært vitne til en dramatisk hendelse, som har blitt eksponert for sterke sanseinntrykk, som opplever sterk skyld for det som skjedde og som har en vanskelig omsorgssituasjon.

Symptomer på dissosiative tilstander hos barn og unge

Dissosiering kan være en konsekvens av gjentatte traumatiske opplevelser i barndommen som seksuelle overgrep og vold. For en mer detaljert beskrivelse, seReaksjoner.

Barn og unge som dissosierer, kjennetegnes av flere symptomer som:

Utvalgte referanser (se også Referanser):