KRISETEAM

Med kriseteam mener vi her kommunale team som har ansvar for psykososial oppfølging av mennesker/lokalsamfunn som rammes avkriser og katastrofer. Dette er en ressursgruppe, som utover å bistå innbyggerne, også vil kunne fungere som en ressurs for innsatspersonell ved f.eks. politisentral, legevakt og sykehus i kommunen.

Bakgrunn

Gjennom Omsorgsprosjektet utført ved SfK i tidsrommet 1997-2000, påviste man at norske kommuner som har kriseteam, signifikant oftere hadde et mer bredspektret tilbud for psykososial oppfølging, flere involverte yrkesgrupper, raskere kontaktetablering, et generelt tilbud for barn, råd til voksne ift. etterlatte barn, bruk av psykolog og høyere brukertilfredshet, enn kommuner som ikke hadde kriseteam (Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 1998; Nordanger, Dyregrov & Dyregrov, 1998). For å bedre prosedyrer og organisering, mente 70 % av kommunene (kommuneleger, ledere av kriseteam) at forbedring eller utvikling av skriftlige rutiner trengtes, og like mange peker på betydningen av bedret koordinering og samordning mellom instanser. Mange foreslo opprettelse av kriseteam som et sentralt tiltak (Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 2000b).

Hensikt

Hensikten med et kriseteam er at kommunen har en drivende og faglig overordnet instans, med ansvar for ivaretakelsen av psykososial oppfølging etter kriser og katastrofer. Vi anbefaler derfor at alle kommuner bør ha egne kommunale, evt. interkommunale, kriseteam. Når et kriseteam er dannet, vil ikke omsorgstilbudet være like sårbart som hvis hele ansvaret hviler på en person. Faren for utbrenthet i arbeidet vil også minske. Små kommuner kan likevel se seg mest tjent med å ha en koordinator som spiller på kommunens øvrige hjelpeapparat, evt. samorganisere seg i interkommunale kriseteam (se senere). Mandat og organisering i forhold til ledelse vil avhenge av kommunen(e)s størrelse, beliggenhet og tilgang til bl.a. helsefaglige ressurser.

Mandat

I mange kommuner assosieres kriseteam med kriseintervensjon i akuttfasen, i form av praktisk koordinering, debriefing og lignende. Andre steder driver kriseteam eller tilsvarende beredskapsgrupper primært med konsultasjon, veiledning og opplæring av annet hjelpepersonell. Det vanligste er en kombinasjon av disse arbeidsformene. Imidlertid viser analyser at fordelingen mellom arbeidsformene ofte fremstår som uklar. Dette skaper lett uoversiktlige forhold for medarbeidere og brukere. Det er derfor helt sentralt at kriseteamets arbeidsmandat avklares.

Aktuelle ansvarsområder for kriseteam (mandat)

Det er viktig å presisere at, selv om medlemmene av kriseteamet skal fungere som en disponibel beredskapsgruppe, vil arbeidsoppgavene være de samme som inngår i deres ordinære tjenesteinstrukser, det er bare organiseringen som skjer i en annen setting.

Sammensetning

En del kommuner har bare pekt ut ansvarlige for organiseringen av psykososial oppfølging etter kriser og katastrofer. Hvilke hjelpere som mobiliseres, vil da variere med hvilke hendelser det er snakk om, og hvilke tjenester som skal utløses. Dette kan være et godt og fleksibelt system, som kan fungere i små kommuner med oversiktlige forhold, der man lett når hverandre. I større kommuner vil det være mer funksjonelt med et fast kriseteam, bestående av definerte personer/stillingsinnehavere. Hvem som utgjør et slikt team, avhenger både av nærhet til hendelsen, de som er i posisjoner som gir informasjon og oversikt (politi, prest), de som har spesiell kompetanse (lege, sykepleier, helsesøster, psykolog, prest) og de som representerer institusjoner og etater som vil være sentrale i forbindelse med en kritisk hendelse (legevakt, politi, kirke). Igjen er det viktig å ha diskutert i gjennom dette i forhold til ulike typer hendelser, i forhold til den enkelte kommunes organisasjon og tilgang på fagfolk. Generelt kan en si at de mest sentrale personellgruppene i et kriseteam vil være:

Lederfunksjonen for kriseteamene er ofte tillagt kommunelegen eller annet sentralt helsepersonell i kommunen. Det er selvsagt intet i veien for at politi, prest eller andre som har sentrale oppgaver mht. psykososial oppfølging, også kan lede kriseteamet.

I en del situasjoner dukker spørsmålet opp om privatpersoner skal delta som faste medlemmer av kriseteam. Dette kan for eksempel være pårørende som har vært i kriser selv og som kan bidra med nyttige erfaringer fra egne opplevelser. Ettersom mange berørte av traumatiske hendelser har erfart at likemannsstøtte har vært til stor hjelp og støtte, vil det være en styrke at kriseteamet kan knytte kontakt mot andre som har opplevd det samme (”likemenn”). Generelt kan en si at det er bedre at man drar nytte av slike erfaringer og slik hjelp, gjennom å innhente høringer fra interessegrupper på selve kriseplanen, eller ved å bruke mennesker med nyttige førstehåndserfaringer, som konsulenter på utforming av planen underveis (i tillegg til evt. fagpersoner). Imidlertid vil bl.a. taushetspliktshensyn gjøre det vanskelig å inkludere frivillige som faste medlemmer av kriseteamet.

Interkommunale kriseteam

For små kommuner kan det være hensiktsmessig å gå sammen med nabokommuner for å danne psykososiale kriseteam. Dette kan være viktig, både av ressurshensyn, men også for å beskytte de som trenger krisehjelp, fordi disse, i små kommuner, kan være for nære bekjente/i slekt med de som yter hjelpen.

Utvidet kriseteam

På hvilket nivå krisehjelp skal organiseres, avhenger av hendelsens omfang og type. Ved katastrofer av større omfang er det således hensiktsmessig at kommunens kriseteam samarbeider med andre kriseteam fra kommuner som også har involverte i ulykken, med personell fra 2. linjetjenesten (sykehus er særlig aktuelt), eventuelt statlige institusjoner (sivilforsvaret, Folkehelseinstituttet, institutt for smittevern og smitteberedskap), samt eventuelt involverte parter (eks. transportselskap), for å koordinere den psykososiale innsatsen. Det er svært viktig at en person i kommunens kriseteam er utpekt til å koordinere hjelpetiltak med samarbeidspartnerne, særlig er dette viktig for å hindre forvirring, overlappende tilbud eller at noen ikke får oppfølgingstilbud. Likeledes er det viktig at lokale fagressurser tidlig kobles inn i samarbeidet, slik at de berørte/etterlatte sikres kontinuitet i hjelpetiltakene fra fagpersoner i sitt nærmiljø.

Sentralt katastrofeteam

Det vil være store variasjoner med hensyn til hvordan lokale kriseteam, lokalt sykehus eller rammet bedrift vil ha nødvendig erfaring og kompetanse til å håndtere ulykker med svært mange involverte (jfr. Sleipner-, Åsta-, Scandinavian Star-ulykkene). Et sentralt katastrofeteam kan være nødvendig, organisert som et nasjonalt team, eller ved at en nytter andre ressursgrupper. Teamet vil i akuttfasen gi råd og veiledning om opprettelse og organisering av informasjonssentre, planlegging og organisering av akutthjelpen, være behjelpelig med å utarbeide skriftlig materiale til de berørte, gi råd om strategier overfor media, bistand ved organisering av langtidsoppfølging og screening. Videre kan et sentralt organisert fagteam ha kontakt med støttegruppe organisert av de berørte selv for gjensidig utveksling av informasjon og samarbeid om behov for tiltak. Et sentralt fagteam kan organisere hjelpen til de rammede, slik at rammet bedrift ikke får direkte omsorgs/oppfølgingsoppgaver eller ansvar overfor berørte. I tilfeller der aktuelle bedrift oppfattes som skadeforvolder, er en slik rolle svært uheldig. Ved katastrofer der det er flere omkomne enn det vi til nå har erfaring med, kan det være vanskelig å ha en felles oppfølging av de etterlatte, som skissert over. Som nevnt før, er det viktig å utnytte den ressursen de etterlatte er for hverandre. Oppfølging av etterlatte bør da organiseres, parallelt eller regionalt, med vekt på å kurse og trene aktuelle fagpersoner som gjennomfører pårørende- og etterlattesamlinger.

Ivaretakelse av kriseteam/beredskapsgrupper

Kommunen bør utarbeide rutiner for oppfølging av innsatspersonell ved kriser og katastrofer, som ikke bare dekker helsevesen, men også brannvesen, politi, kirke og hjelpekorpsmedlemmer. I utarbeidingen av egne planer bør kriseteamet kartlegge hvilke rutiner for ivaretakelse av innsatspersonell som eventuelt fins, og ha en sentral rolle i å koordinere rutiner for ivaretakelse innsatspersonell (Dyregrov, 2002).