SENTRALE BEGREP

Hva menes med kriser og katastrofer?

Med kriser og katastrofer menes dramatiske og traumatiserende hendelser som påvirker enkeltmennesker og som normalt går utover det enkeltmennesket vanligvis takler alene eller ved hjelp av sosiale nettverk (Dyregrov, 2002a).

Vi bruker begrepet kriser om dramatiske og traumatiserende enkelthendelser som i hovedsak skjer med få mennesker direkte involvert av gangen. Dette kan være plutselige barnedødsfall, selvmord, ulike typer ulykker med eller uten dødsfall, voldtekter eller ran.

I tillegg fokuserer vi på langvarig dødelig/alvorlig sykdom der barn og voksne over tid opplever spesielt belastende forhold.

Generelt vil vi peke på noen risikofaktorer for økte psykososiale vansker (jfr. ulike studier), som kan knyttes til forhold rundt individet forut for (pre-), under (peri-) og etter (post-) den traumatiske hendelsen:

Pre-traume faktorer

Peri-traume faktorer

Post-traume faktorer

Med katastrofer menes dramatiske og traumatiserende hendelser, der mange personer er involvert samtidig. Slike hendelser kan være transportulykker (tog, båt, fly, etc.), naturkatastrofer (flom, ras, jordskjelv), massedrap, storbranner, etc. Det finnes mange definisjoner av begrepet katastrofe, felles for mange av disse definisjonene er understrekingen av at dette er hendelser som overstiger lokalsamfunnets evne og ressurser til å mestre. En katastrofe kan medføre raske, destruktive endringer som ved en transportulykke, eller mer langsomme ødeleggelser som ved noen former for flom. På grunn av katastrofens omfang, kan denne også ofte ramme mange indirekte, f.eks. gjennom media, eller ved at mange kjenner, vet om eller har slektskap til dem som er blitt direkte rammet.

Generelt vil vi peke på noen viktige faktorer som påvirker individs psykososiale vansker etter en katastrofe:

Ved store ulykker/ katastrofer vil det oftere være snakk om flere grupper av berørte:

Noen katastrofer kan ha et slikt omfang at det kan bli behov for psykososiale tiltak for alle disse gruppene.

Er hjelp ved kriser (som rammer få) like viktig som ved katastrofer (som rammer mange)?

Begrepene krise og katastrofe kan lett gi assosiasjoner til at det siste er viktigst og i størst grad medfører behov for hjelp for de som utsettes for det – altså at enkelthendelser gir mindre traumer og belastninger (”krise”) enn storulykken (”katastrofe”) for involverte/berørte. Medias, politikeres og hjelpeapparatets fokus på storulykkene kan bidra til et slikt inntrykk, noe som i stor grad provoserer og sårer etterlatte etter tragiske og uventede enkeltdødsfall. Vi vil presisere at slik tenkning ikke ligger bak vår bruk av begrepene. Et selvmord, der en 14-åring tar livet av seg hjemme, vil kunne medføre langt større konsekvenser for nære berørte over tid, enn en dramatisk båtulykke, der for eksempel alle blir reddet. Imidlertid avspeiler begrepene de ulike utfordringene som vil ligge til organiseringen av krisen, versus katastrofen, noe som er svært aktuelt å ta høyde for i kommunenes kriseplaner. Katastrofen er ofte også langt mer synlig enn enkelthendelsene, bl.a. på grunn av omfangets tydelighet og medieomtale, og nettopp derfor vil det være særdeles viktig også å ha gode rutiner som fanger opp de mer ”usynlige” enkelthendelsene. Fordi storulykken blir så synlig, kan den ha et større påvirkningspotensiale på hele lokalsamfunnet. En skal imidlertid ikke glemme at flere påfølgende enkeltvise selvmord eller trafikkulykker også vil gjøre noe med et lokalsamfunn. Noen enkelthendelser, som mord på et ungt menneske, kan også gi det vi kan kalle en lokalsamfunns-krise.

Hvem er ”de rammede” eller ”de berørte”?

”Kriserammede” eller ”berørte” er de mest brukte begrepene for å betegne dem som vil trenge psykososial krisehjelp etter kriser og katastrofer. Som oppfølgingsrutinene og dokument om generelle tema viser, kan de rammede både være skadde/overlevende, etterlatte, pårørende til skadde/etterlatte, skoleklasser, arbeidskollegaer, selskap/firma, tilskuere og innsatspersonell (hjelpere).

Gjennom å skissere noen kritiske hendelser, vil vi gi noen eksempler på hvem og hvor mange som kan rammes ved slike hendelser.

Trusselsituasjoner kan være: Trussel om vold eller drap, truende og aggressive klienter på sosialkontor og andre offentlige kontorer, utagerende personer som drapstruer ansatte eller familier, psykiatriske hjemmesykepleiere som blir truet av pasienter, trusler mot ansatte på alkohol/rusmiddelinstitusjoner, psykiatriske sykehus, asylmottak, sykehjem eller i fengsler. Trusselsituasjoner kan foregå verbalt og/eller med våpen. Videre kan innbrudd og tyveri defineres som trusselsituasjoner. Direkte kontakt med innbruddstyven vil naturlig nok oppleves sterkere enn der man finner huset sitt bestjålet etter at gjerningspersonen(e) har forlatt huset.

Vold kan være: Voldtekt, ran, overfall, slåsskamp og fysisk utagering ved institusjoner og offentlige kontorer, kamp med tyver, rasistisk vold. Det vil være glidende overganger mellom hva som må karakteriseres som trusselsituasjoner eller voldshendelser.

Overgrep mot barn: Fysiske og psykiske overgrep, som f.eks. incest og barnemishandling. Slike hendelser er ofte repeterende og gir mer omfattende og flere typer av ettervirkninger enn enkeltstående voldshendelser. Situasjonen kompliseres av at disse hendelsene hovedsaklig blir utført av personer som er kjente og viktige for barnet, noe som gjør at det kan beskrives som svik. Til tross for at overgrep i høyeste grad betraktes som traumatiske hendelser, vil ikke oppfølgingsrutiner for disse hendelsene bli beskrevet på våre websider. Begrunnelsen for et slikt valg er hendelsenes mer kroniske/langvarige karakter, og at kommunene oftest må overføre ansvar for oppfølging til 2. linjetjenestens bistandsapparat.

Alvorlig sykdom i familien: Mennesker som blir rammet av en livstruende sykdom og dennes familie vil ofte kunne trenge hjelp utover det familien kan tilby. Med livstruende diagnoser mener vi her diagnoser som: kreft, alvorlige nevrologiske sykdommer (eks. ALS, MS), alvorlige genetiske sykdommer (eks. Huntington). Slike sykdommer vil snu opp ned på voksnes og barns hverdag fordi de kan/alltid vil gi en dårlig prognose. Dette vil involvere og influere på hele familien fordi sykdommene vil kreve langvarig/intensiv behandling for den syke.

Tiltak ved livstruende sykdom vil ofte kreve et samarbeid mellom flere instanser, slik som spesialisthelsetjeneste (inkl. sykehus), kommunehelsetjeneste (f.eks. fastlege, helsesøster, evt. psykolog), sosialtjeneste, familievern og arbeidsplass/skole. En overordnet målsetting vil være å sikre den syke optimal medisinsk behandling, kombinert med psykososial ivaretakelse. Dersom det er voksne som er rammet, vil et svært viktig fokus være på ivaretakelse av eventuelle barn i familien.

Ulykker og katastrofer: Forskjellige typer av ulykker (idrettsulykker, barn i lekesituasjoner som utsettes for ulykker, arbeidsulykker), bilulykker, transportulykker (fly, båt, buss, tog), brann (i bolighus, hoteller, offentlige bygninger) og naturkatastrofer (flom, ras, snøskred, etc).

Traumatiske dødsfall: Barnedød, unge og voksne som dør uten forvarsel. Vi erkjenner selvsagt at det også vil være en stor påkjenning å miste en kjær person ved kreft eller annen sykdom, og pårørende kan trenge psykososial oppfølging. Likevel er ikke dødsfall som har hatt et sykdomsforløp, inkludert i disse anbefalingene for oppfølging. Her henvises til støtteforeninger som kan ha egne gode oppfølgingstilbud, både før og etter dødsfall (eks. Kreftforeningen).

“Nesten-ulykker”: Kritiske situasjoner der mennesker har vært i livsfare (fly, båt, brann, flom, ran, etc.), men der alt gikk bra til slutt.

Tilskuersituasjonen: Å være vitne til en katastrofe med alvorlige konsekvenser for involverte, noe som ”kunne ha skjedd oss”, vil også kunne oppleves som dramatisk.

Innsatspersonell-/hjelpersituasjonen: Selv om innsatspersonell er trent på å takle ulike og dramatiske hendelser som rammer mennesker, vil en del av krisene og katastrofene også kunne berøre dem sterkt. Spesielt gjelder dette når barn er involverte, ved spesielle og dramatiske hendelser eller dersom det er trekk ved den enkelte hendelse som, av ulike grunner, treffer hjelperen spesielt.

Hva menes med psykososiale vansker?

I et stadig økende omfang er det dokumentert at dramatiske og traumatiske livshendelser kan gi psykososiale vansker, sykdom og sågar tidlig død (Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 2000b; 2003; Li, Precht, Mortensen & Olsen, 2003; Schaefer, Quesenberry & Wi, 1995; Tedeschi & Calhoun, 1995). Psykososiale vansker innbefatter traumatiske etterreaksjoner som kjennetegnes ved kroppslig aktivering, unngåelsesreaksjoner og invaderende tanker, minner eller følelser. Videre kan traumerammede over tid oppleve økt grad av fysisk sykdom på grunn av nedsatt immunforsvar og generell motstandskraft. Forskning har også vist at de som sliter mest med overnevnte vansker, også har en stor tendens til sosial isolasjon. For noen kan dette medføre at de sykmeldes fra arbeid, slutter med daglige gjøremål og trekker seg fra vanlig sosial interaksjon. Det ses ofte en vekselvirkning og sammenheng mellom kriserammede som isolerer seg, og at sosiale nettverk trekker seg bort fra dem. De eksistensielle vanskene ved at ”verden er snudd opp-ned” og ”alt det trygge er blitt utrygt”, kan prege kriserammede i lang tid etter hendelsen.

Hva er psykososial hjelp etter kriser og katastrofer?

Psykososial hjelp inkluderer en helhetlig og behovsrelatert hjelp til mennesker etter en akutt oppstått krisesituasjon. Slik hjelp kan innebære ulike former for hjelp: medisinsk (f.eks. informasjon, samtaler, medisiner), psykologisk (f.eks. informasjon, samtale/kognitiv terapi, traumespesifikke behandlingsteknikker), sosiale (f.eks. mobilisering av / råd for å holde på sosiale nettverk), praktisk (f.eks. hjelp til omsorgsoppgaver), økonomisk (f.eks. hjelp med tilskudds/støtteordninger), juridisk (f.eks. kontakt for rettsoppgjør, arv eller forsikringssaker), rettsmedisinsk (f.eks. hjelp med opplysninger/rettigheter rundt obduksjon) og religiøst (f.eks. kontakt til/samtale med prest eller eget religiøst samfunn).

Hjelpen har ulikt fokus, avhengig av hendelsens art, men kan innebære både fokus på individ-, familie-, gruppe- og samfunnsnivå. Hjelpen bør ha et overordnet mestringsperspektiv. Dette innebærer at hjelpen har som hovedmål å hjelpe kriserammede hurtigst mulig til å gjenoppta sine livsfunksjoner. Dette innebærer at en viktig del av hjelpen vil være å stimulere egenmestringsstrategier og bidra til optimalisering av sosial nettverksstøtte. Fra forskning vet vi at, i tillegg til at type hjelpetiltak er viktig for rammede, er hjelpernes adferd og måter å møte rammede på sentral for hvilken virkning hjelpen får (Dyregrov & Dyregrov, 2007).